NRK Aktuelt

Jeg ble invitert til NRK Aktuelt for å snakke om min prak­sis fra Myr­ertop­pen barne­hage og arbei­det i pros­jek­tet: Dig­i­tal prak­sis i Nor­lan­dia barne­ha­gene. Pros­jek­tet bygges på konkrete erfaringer fra arbeid i Myr­ertop­pen barne­hage fra 2005–2014. Fra 2010 har barne­ha­gen delt fra dette arbeide på Bloggen Myr­ertop­pen barne­hage, bloggen er et dig­i­talt arkiv og dynamisk gal­leri. Altså, rep­re­sen­terer jeg i denne debat­ten den prak­tiske tilnær­min­gen. Det har vært en del forskn­ingsrap­porter rund bruk av teknologi de siste årene, inklud­ert forsknin­gen som lig­ger bak boken til hjerne­forsker Man­fred Spitzer om dig­i­tal demens. Han hevn­der blant annet at det bør være 18 års grense på teknologi, kan­skje 15 om det er spe­sielle grun­ner for å bruke det. Artikkel, “Advarer mot dig­i­tal demens” og “Nei, bar­net ditt får ikke dig­i­tal demens”. Edit 3.nov: Moser ris­ter på hodet av dig­i­tal demens-debatten

Det er alltid hen­sik­tsmes­sig å se nærmere på hva som lig­ger bak tall i sta­tis­tikk, og hva som lig­ger bak ulik forskn­ing. Særlig når det er snakk om barn. Hva slags kon­tekst foregår forsknin­gen i? Hvilke miljøer beveger barna seg  i, hva slags lev­evilkår m.m. Har det over­føringsverdi til andre kon­tek­ster, miljøer og levekår?

De skan­di­naviske barne­ha­gene er unike i ver­denssam­men­heng, vi er ofte mere ute enn inne. Vi benyt­ter oss av skog og mark, vi spikker, vi ten­ner bål i snøføyka, vi tar utgangspunkt i dagligdagse ting barna er opp­tatt av, eks maur i barne­ha­gen og hum­ler i barne­ha­gen — og vi vek­t­leg­ger leken. Leken er det vik­tig­ste, men vi har også fokus på at ikke alle barn mestrer leken på egen­hånd og trenger en del hjelp. Vi observerer, tilpasser og føl­ger barna over flere år. Vi har tett kon­takt med forel­drene, men er der primært for barna.

 

Pros­jekt dig­i­tal prak­sis i barne­ha­gen

I to år skal vi i Nor­lan­dia barne­ha­gen drive ett pros­jekt som han­dler om at de vok­sne skal få pro­fesjonsfaglig dig­i­tal kom­petanse. De skal lære seg å bruke dig­i­tale verk­tøy hen­sik­tsmes­sig sam­men med barna og ha innsikt i hvor­dan vi forholder oss til etiske prob­lem­still­inger i denne bruken. Kom­petanse rundt doku­men­tasjon­sar­bei­det i barne­ha­gen, del­ing, opp­be­var­ing og per­son­vern- og bilde­bruk i sosiale medier.

Fra 2010 har vi i Myr­ertop­pen barne­hage hatt mange hen­ven­delser fra presse, stu­den­ter, for­lag, utviklere m.m. rundt IKT i barne­ha­gen. Fokuset vårt var kreativ bruk og ”Fra kon­sument til Pro­dusent”. Vi har blitt kalt IKT barne­hage, noe ingen av Nor­lan­dia barne­ha­gene er, men vi bruker dig­i­tale verk­tøy der vi finner det hen­sik­tsmes­sig. Ingen av våre barne­hager dri­ves ensret­tet, alle har mang­fold og vari­asjon med fokus på ”livs­lang lyst til lek og læring”. Da vi i Myr­ertop­pen startet med dette hadde vi andre eiere. Både da som nå er eier­skapet og ans­vars­gle­den i barne­ha­gen lokalt forankret. Vi som job­ber der og kjen­ner barna, for­mer hverda­gen ut i fra hvor barna er, hva de trenger og hva de inter­esserer seg for. Barne­hager er en arbei­d­splass, en arbei­d­splass med yrkesstol­thet, kunnskaps –og lærings­glede hos oss som job­ber der. Våre kun­der og brukere er barna, det er de vi primært er der for. Vi har tett samar­beid med foreldre.

 

Pressens defin­isjon­s­makt

Vi har fått føle pressens defin­isjon­s­makt ved flere anled­ninger. Forde­len med NRK Aktuelt var at det var direkte,  på direk­te­send­ing risik­erer man selvsagt at spørsmå­lene er uten­for rammene du stilte oppi og er av en slik art at det er umulig å gi gode svar uten nyanser­ing. Men tross alt, er det adskil­lig bedre enn  “klipp og lim” jour­nal­is­tikk.  Repor­tas­jer som starter med hen­delser der den fak­tiske situ­asjo­nen endte, i lek. Manip­ulerende spørsmål for å få bekreftet en eksis­terende hold­ning, endring av over­skrifter som gir nytt bilde av innhold, man­gel på god­kjen­nelse før pub­lis­er­ing og forsøk på å bygge kon­flik­ter der det ikke er kon­flik­ter. Jeg har til og med fått høre at nyanser er kjedelig, da blir det ingen god sak. Jour­nal­is­ter i barne­ha­gen er ikke flue på veg­gen, de ele­fan­ter i rom­met og rap­porterer ikke fra en ekte kon­tekst da deres tilst­ede­værelse påvirker og for­mer kon­tek­sten. Kam­era, nye opp­tak, jor­nal­is­ter som inter­vjuer oss vok­sne, avbry­ter barna — det ender med at vi forstyrrer barna i det de gjør. Enkelte jour­nal­is­ter blander seg inn med spørsmål under­veis i lek og aktivitet, og snap­per opp ”gul­lkorn fra barnemunnen”.

Særlig det kan være prob­lema­tisk. De avbry­ter når vi ikke ville avbrutt, de stiller spørsmål vi ikke ville stilt, de ser ikke bar­net som vi ser bar­net. De har ikke de etiske bril­lene vi har når det kom­mer til hva som er greit og ugreit for enkelt­barn. Det han­dler ikke om at vi sit­ter på sannheten og vet alt, men vi kjen­ner barna og vi må i vareta deres integritet her og nå, og ta ans­var for hva som kan finnes på nett om dem når de blir femten.

Eks: Saken skal han­dle om ”kreativ bruk av dig­i­tale verk­tøy”, over­skriften endres til ”spe­sialped­a­gogisk bruk”. Mar­ginal prob­lem­still­ing synes du? Vel ikke for enkelt indiv­i­dene tilst­ede, ei for forel­dre. Det var ikke avtalen, og det var bare flaks at de ikke brukte andre bilder til repor­tas­jen. Det kunne endt i krise i forel­dresamar­bei­det og for ett enkeltbarn.

Eks: Barna har laget dig­i­tale dukketeater, de trekker inspi­rasjon og ele­menter fra dukketeateret inn i leken. Mens i innslaget som sendes slut­ter situ­asjo­nen med at ”når iPaden ryd­des vekk kjeder bar­net seg”. Jour­nal­is­ten har spurt det lek­ende bar­net, mens bar­net lekt, om han kjeder seg. I samme situ­asjon er det flere hen­delser, jour­nal­ist spør kort tid etter barna har startet: ”Skal vi rydde bort iPaden”. Et annet barn sier brått ”NEI!”. Han har akku­rat kom­met i gang med det hans skal gjøre, han er i gang i en skapende pros­ess. Klip­pet brukes i repor­tas­jen, på tross av jeg har spe­si­fis­ert at det ikke kan brukes. Etter sam­tale med jor­nal­is­ten sniker mis­tanken seg inn, de det for å bekrefte barns ”hang til spillavhengighet”, det bekym­rer mange.  Og er en prob­lem­still­ing  forel­drene seg igjen i.

Der lå det, de skulle lage en sak forel­drene kunne kjenne seg igjen i, ikke en sak om fak­tisk kreativ bruk. Jeg tror opprik­tig at det ikke var en vondt tanke i hode på mediefolkene tilst­ede, men de har ett annet ver­dens­bilde rundt hva som er etiske forsvarlig og ikke når det kom­mer til barn. De respek­terte øns­ket mitt om å trekke innslaget, men de forsto det ikke hvor­for. Det ble jo en “søt sak fra barne­ha­gen som forel­dre kjente seg igjen i”. Men på tross av at innslaget ble stop­pet, var skaden skjedd. Det allerede vist med innhold jeg hadde pre­sis­ert ikke skulle med. Beste­forel­drene til det ene bar­net satt ett annet sted i lan­det og lurte på ”hva i all verden”…

Selvsagt er det unntak, det finnes de som ønsker å formi­dle den dypere forankrin­gen av det vi dri­ver med, men det er det som er litt trist, det har vært få av mange. Det gjør selvsagt noe med hvor inter­essert man blir i å dele til pressen etter hvert, særlig da vi har egene kanaler hvor vi kan dele innhold og ped­a­gogisk praksis

Jeg har skrevet om defin­isjon­s­makt før, da om doku­men­tasjon og defin­isjon­s­makt i barnehagen.

 

Pro­fesjonsfaglig dig­i­tal kompetanse

Når vi tar i bruk teknologi i barne­ha­gen så han­dler det om ped­a­gogikk, og ped­a­gogiske kon­tek­ster. Dig­i­tale verk­tøy kan han­dler om sosial utjevn­ing, både de som ikke har og de som har. De som har til­gang hjemme kan dra nytte av å møte teknologi i barne­ha­gen. De kan skape og erfare teknologi som verk­tøy, spille spill i sosiale set­tinger som for­drer sosialt sam­spill det er ikke dermed sagt at de gjør det hverken daglig eller ukentlig.

Barna er i barne­ha­gen over tid, lang tid. Vi rekker å gjøre mye gøy, og det dig­i­tale er en liten men vik­tig del av den store hel­heten da vi også ser at det kan ha ekstra­ordinær verdi for enkelte. Vi får hen­ven­delser fra forel­dre, forel­dre som har store utfor­dringer på hjem­me­bane. Forel­dre som har gitt fra seg kon­trollen over teknologi­bruken til treårin­gen, for ellers blir det så dårlig stemn­ing. I barne­ha­gen berører vi alle sider av ett barns liv. Ulike ped­a­gogiske tilnær­minger, ernæring, utvikling, vennskap, fam­i­lieforhold, leg­geruti­ner, kriser og vaner. Vi kan første­hjelp, vi kan lek, vi kan ute­liv, vi kan spe­sialped­a­gogikk og kosthold.

Skal vi virke­lig ikke ha noe kunnskap, innsikt og kom­petanse om dig­i­tale verk­tøy? Skal vi virke­lig lukke øynene og late som det ikke eksis­terer? Barne­hageansatte må stå i lærende pros­esser hele tiden, vi må utvikle oss med barna og samfunnet.

Barna vok­ser opp her og nå, vi ser lek som er direkte påvir­ket av inntrykk fra media. Hva da med den ene av de seks femårin­gene, den ene som ikke har de samme refer­ansene. Hadde det vært Hakke­bakkesko­gen hadde vi lest fortellin­gen, så alle kjente til den. Selvsagt skaper vi egne felles refer­anser i barne­ha­gen, vår egen sfære men vi påvirkes av sam­fun­net rundt oss, det er den ver­den vi lever i.

Da bok­trykkerkun­sten kom, var det samme argu­menter som brukes om teknologi i dag. Mens mange av de som er fork­jem­pere for at teknologi ikke skal være tilst­ede, omfavner boken. Vi omfavner boken vi også, men vi har også mulighet til å se den på stort ler­ret i flotte farger så alle får se sam­tidig. De mest urolige barna får se umid­del­bart, mens av og til når det spilles så kan de mest urolige barna orke å vente på tur for det er jo så gøy det som ventes på. Barna får erfaringer. Erfaringer både om seg selv, som kan gi over­føringsverdi og det skapers erfaringer i gruppa. Erfaringer rundt dette bar­net som aldri sit­ter i ro, alltid avbry­ter lesing og mener at del­ing er opp­skrytt. De andre barna ser dette baret i nytt lys, det har betyd­ning og verdi.

Respekt og refleksjon

Vi skal ikke overkjøre dagens barn med vår egen barn­dom p.g.a egne nos­tal­giske inntrykk og dermed mar­gin­alis­ere deres inntrykk. Vi skal hjelpe dem til å skape vari­erte uttrykk, bruke teknolo­gien hen­sik­tsmes­sig og utøve vari­asjon, åpen­het og nys­g­jer­righet. Ele­menter fra vår egen barn­dom kan være ele­menter i dette arbeide, men ikke dominere slik at bar­nas egen barn­dom og deler av deres egen kul­tur blir undertrykket.

Relasjoner er noe av det vik­tig­ste vi holder på med i barne­ha­gen, jeg tør påstå at i min prak­sis kjen­ner jeg og mine kol­leger de barna vi job­ber med. Det kan være mange barn, men vi organ­is­erer oss slik at det er de samme vok­sne som har over­sikt over en gitt gruppe barn over tid. Det må til for å kunne oppdage nyanser og endringer i bar­nets hverdag og utvikling. Enten det han­dler om trivsel, vennskap, lek, læring eller hjem­me­forhold. Det er i dette han­dlingsrom­met jeg har erfart at også dig­i­tale verk­tøy kan ha verdi, i til­legg til mange andre ele­menter som har plass i barne­ha­gen i løpet av den tiden barna går der.

Hvert år forholder jeg meg til noen nye barn, og mange av de jeg kjen­ner fra før. Gruppe­dy­namikken endres, noen mestrer nye ting og det dukker opp nye utfor­dringer. Vi vok­sne må stadig jus­tere tilnær­min­gen vår til disse barna, sam­tidig holder vi fast på ele­menter vi mener er viktig.

Over flere år nå har jeg brukt dig­i­tale verk­tøy som et ledd i min prak­sis med barne­hage­barn. Det er ett ele­ment av mange. Ofte med fokus på bar­nas egne fortellinger og våre felles fortellinger i refleksjonsarbeidet.

Det vil si at jeg har en del konkrete prak­sis­er­faringer med barn. Jeg har relasjon til hele grup­per av barn, år etter år med et mang­fold av indi­vider med ulike prefer­anser, evner og utfor­dringer. I min pro­fesjon­sutøvelse som barne­hageansatt er eval­uer­ing og reflek­sjon to vik­tige fak­torer, dette jobbes med daglig, ukentlig og månedlig blant alle barne­hageansatte. Vi job­ber tett på barn, forel­dre og kolleger.

Opplevelser, lek og samspill

Vi opplever fine ting på tur, lager kon­gledyr, leker og har det gøy. Tar bilder av kon­gledyra og lager fortellinger av dem når vi er tilbake i barne­ha­gen vi snakker om turen. Vi fotograferer ett tre gjen­nom hele året og sam­men­ligner bildene fra de fire årsti­dene. Vi tar bilder av blader mens vi er på tur, vi bruker bildene vi har tatt. Vi ser på endringer i naturen, høstløv er vakkert. Mange farger, vi tar på bladene, kjen­ner på struk­turene, ser på møn­stre. Bladene er så flotte, vi må ta mange med tilbake i barne­ha­gen. Vi ser på dem, sorterer, snakker sam­men om turen og de ulike bladene, hvilke trær er de fra? Vi bruker bøker og vi bruker inter­nett, vi finner ut mer om bladene våre. Barna elsker å sorterer etter farge og form.

Vi bruker dem for å skape med og til å reflek­tere rundt. Reflek­sjon er vik­tig i barne­ha­gen, for barn og vok­sne. Det ender ofte litt filosofisk. Vi maler på dem, vi lager trykk av bladene og de teg­ner trær og blader i alle farger og for­mer. Ett barn har lyst til å lage bok av bladene hun har fotografert og redi­gert, hun bruker net­tbrett og appen Book Cre­ator. Bar­net hen­ter inn bildene sine, ser stolt på resul­tatet. Blir så opp­merk­som på noen duplofig­urer som lig­ger rett ved. Hun starter og lage en liten fortelling. Tar noen bilder, lager forteller­stemme og tar opp det hun sier. Noen barn kom­mer inn i rom­met, de ser på. Hun viser dem fortellin­gen sin. Så leg­ger hun vekk net­tbret­tet og leken er i gang. De leker fortellin­gen hennes.

 

Fra kon­sument til produsent

Noen av barna dri­ver med fotografi og redi­ger­ing av bilder, de redi­gerte bildene skaper inter­esse. De har endret farger, de har lagt på effek­ter, bladene ser ut som teg­ne­serier. Barna finner frem plas­t­dyr, de tar så bilder av dem. Lager fortellinger, nå er barna ”teg­ne­serieskapere”. De blir så flotte, barna er så stolte. De vok­sne skaf­fer fotopa­pir og kon­vo­lut­ter, vi printer ut. Resul­tatet er fan­tastisk. De blir en del av årets sal­gsut­still­ing på FN café hvor vi sam­ler inn penger til Plan International.

Høst­bladene er også en del av utstill­in­gen, malerier og trykk. Det er en fan­tastisk dag for barn, ansatte og vok­sne. Barna sel­ger inngangs­bil­let­ter, de har vi laget på data­maskin. De håndterer penger og deler ut bil­let­ter. I for­bere­delsene til utstill­in­gen lekte og leste vi, vi var på tur, vi sam­let inn natur­ma­te­ri­ale, vi fotograferte ele­menter og opplevelser, vi snakket sam­men og reflek­tere, vi fant nye ting vi kunne lage, vi planla utstill­ing, vi gjen­nom­førte og pre­sen­terte innhold for forel­dre. Barna og vi voksne.

Barne­ha­gen skal doku­mentere innhold, vi skal invitere forel­drene inn i hva vi gjør og vi skal ta bar­nas inter­esser på alvor. Vi skal også speile sam­fun­net vi lever i, den ver­den barna vokser opp er her og nå, teknologi er her og nå og vi kan bruke det ped­a­gogisk. Vi kan være kreative.

 

Ped­a­gogiske prosesser

Enkelte barn mener at del­ing er opp­skrytt, enkelte vok­sne også, men nå han­dler det om barn. Plut­selig ser jeg at ett barn deler. Ett barn som har noen utfor­dringer, og sosiale relasjoner er en av dem. Ofte henger en del utfor­dringer sam­men. Hun spiller nå på net­tbrett, vi har hvert ute, vi har kledd av oss og hun får sitte og spille. Ingen vok­sne har sagt noe, krevd noe eller styrt situ­asjo­nen. Bar­net oppdaget ett yngre barn ved siden av, og at det yngre bar­net er inter­essert i det hun hold på med. Hun deler, helt av seg selv. ”Vil du prøve”. Utfor­drin­gen nå er å ikke si noe, ikke røre situ­asjo­nen, bare obser­vere. Ikke ”bruke” situ­asjo­nen til å rose bar­net her og nå, men la den spille seg ut. Hun deler fordi hun mestrer, hun har kon­troll, hun har over­sikt. Hun er i en mestringskon­tekst. Det er hun ikke ofte med andre barn. Hun veileder og opp­muntrer under­veis. Det var magisk. En magi fra tid til annen opplever i barne­ha­gen, men det var en stund mel­lom hver gang med dette bar­net. Magi som dette kan komme både på tur, i garder­oben, i skiløypa og på kjøkkenet. Det vari­erer fra barn til barn, alle skal være mestere. Alle skal bli sett og alle skal skinne.

 

Ped­a­gogisk bruk av teknologi

For dette bar­net var det et spill på net­tbrett, for et annet barn er det origami eller teg­n­ing. For det første bar­net er det en rel­e­vant erfar­ing, en erfar­ing vi deler med forel­drene og som vi hen­ter frem og snakker om når andre ting er vanske­lig. Det er ikke dermed sagt at teknologi er “red­nin­gen” for jenta, ei at det alltid er net­tbrett vi tyr til i utfor­dringer. Det er ett av mange verk­tøy, som kan benyttes i mange situ­asjoner og vi som job­ber i barne­ha­gen kjen­ner barna vi job­ber med og har nytte av å kjenne til så mange muligheter som mulig.

Dermed er vi bedre rustet til å møte barna i sine ulike behov, i ulike kon­tek­ster og med ulike verk­tøy og tilnær­minger. De vok­sne i barne­ha­gen skal være tilst­ede, vi skal vite hva som foregår og reflek­tere rundt hvorfor.

Det er ikke slik at det nød­vendigvis er hen­sik­tsmes­sig­bruk fordi ett barn ser fornøyd ut når det spiller, vi må sørge for at ingen barn havner foran skjerm som resul­tat av at det ikke finner lek.

Ensomme barn slut­ter ikke å være ensomme fordi de tilsynela­tende er delt­agere foran en data­maskin, eller i sand­kassa. Vi må være der, vi må kjenne til sam­spille vi må kjenne barna.