Av og til spiller vi spill i barnehagen bare for å spille spill.
Der det er sagt, katta ut av sekken! Slik kan man vel ikke si, i hvert fall ikke uten å si noe mer? Noe mer om utvikling? Læring? Sosial utjevning? Kreativ bruk?
Noen ganger spiller vi spill for å spille spill og det kan fremme gode spillvaner!
Uansett hvor mye man forsøker å gjøre noe, bare for å gjøre det, så kan det dukke opp gode begrunnelser. Spill har egenverdi, men selvsagt er det kvalitative forskjeller.
Gode spillvaner er ikke alle for unt, for noen barn synes det er vanskelig å stoppe når de spiller. Hvorfor det, kan det være fordi de er midt oppi noe?
-Hvem liker vel å avslutte noe man er midt oppi? I hvert fall ikke voksne, noen ganger er det så vanskelig for de voksne å stoppe midt oppi at de sier “vent litt” helt til det har blitt “vent lenge” og det selv om det ikke er jobb i driver med. Det kan være facebook, pinterest, flickr, wordfeud og twitter.
Eller når det er tv, særlig nyhetene. Da bare sitter de voksne der, og ser…
Mens barn som spiller, de er engasjert og midt oppi noe aktivt, de gjør…
Så, hvordan kan man da sørge for at barn får gode spillvaner og at barnehagebarn tar med seg godespillvaner inn i tilværelsen som større barn?
Det er det antagelig ikke noe fasitsvar på det, men jeg vil her bidra med noen tips som funker i en barnehagesammenheng. Er det noe vi i barnehagen er god på sammen med barna, så er det å vise foreldre hva barna deres faktisk kan.
For når barn er med sine foreldre så er de sine foreldres små barn mens i barnehagen er de superhelter med superkrefter. I barnehagen kan de tilpasse seg, stå på rekke, spise maten sin, ta på den utedressen de egentlig ikke ville ha på seg, de kan gå langt på tur, de kan ta på skoa sine selv, de kan kle på seg alt fra topp til tå og de kan til og med spise grønnsaker….
I barnehagen er barna en del av en større gruppe og hvis de ikke tar frem superkreftene sine der, ja da kan det gå trått. Det er så mange som må vente, men så gidder de andre ikke å vente, så er det den som ikke setter i gang som blir sittende igjen til slutt mens de andre beveger seg videre.
Og dermed blir garderoben tom for barn, for alle er ferdig allerede. Det er bare voksne igjen og så gøy er det jo heller ikke å være igjen med de voksne som hverken er mamma eller pappa mens vennene har gått ut.
Hjemme trenger de ikke bruke like mye av superkreftene, for da er de hjemme. Og selv om mamma og pappa har dårlig tid så har de ikke så dårlig tid at de ikke kan vente litt, for da er det bare mamma og pappa som kommer for seint i stede.
Og sånn skal det jo være, men litt kan hjemme lære av barnehagen lell. Men de må være forsiktig. For misbrukes barnas barnehagesuperkrefter da kan de miste sin kraft.
Trinn en: Avklaring
Før barna starter å spille, avklar situasjonen. I barnehagen kan det plutselig skje saker og vi må gå fra, det aksepterer barna om de er informert.
Trinn to: Avtal
Ofte er det flere barn som venter og vil spille i barnehagen, det oppstår sosialt samspill. I disse settingene fikser ofte barna en del overganger selv. Men avtal, barnet kan spille på tid, eller til en oppgave er avsluttet, helst det siste. Her bør man se an, er barnet i nærheten av å løse en oppgave så la de gjøre seg ferdig. Har barnet nettopp avsluttet en større oppgave, så kan kan det avsluttes og er det flere barn tilstede kan neste spiller trå til.
Trinn tre: Engasjer deg
Vis interesse, om du viser respekt for barnets lek og glede ved så spille så får du lettere gjennomført en og to.
(Selvsagt er det unntak, barn og situasjoner er forskjellig. Dere voksne kan tilpass dere, det forventer vi av barna).
Trackback/Tilbaketråkk