Sanse­mo­torikk– sam­spillet mel­lom sansene og beveg­elsesap­pa­ratet. Sanse­mo­toriske opplevelser og aktiviteter kan være mye forskjel­lig, felles for eksem­p­lene i dette inn­legget er at vi har benyt­tet pro­jek­tor som verktøy.

Sanse­mo­torikk

Når bar­net beveger øyne eller hode for å se bedre, eller når de får øye på noe og rekker ut hån­den for å få tak i det, så fører denne beveg­elsen til nye synsin­ntrykk. Dette gjør at bar­net jus­terer eller foran­drer den motoriske aktiviteten. Dette sam­spillet mel­lom krop­pens motorikk og bar­nets sanser kaller vi sanse­mo­torikk. Bar­nas motorikk er utrolig vik­tig for all læring, små barn er kropp­slige i alt de gjør. De yng­ste barne­hage­barna, ett-og toårin­gene kaller vi gjerne tod­dlere. Det betyr den som stab­ber og går. De yng­ste barna opplever og erfarer med krop­pen, evnen til abstrakt tenkn­ing kom­mer etter hvert. Sanselige opplevelser resul­terer gjerne umid­del­bart til beveg­elser hos ett-og toåringene.

Sanse­mo­torikk og estetiske dimensjoner

Når barna er trygge i barne­ha­gen så utforsker bar­net omgivelsene, da løs­river de seg og beveger seg med større og større radius. Det er vik­tig for bar­nets motoriske utvikling, evne til å kon­sen­trere seg, og selvfølelse. Dermed er det vik­tig med vari­erende omgivelser og opplevelser. Estetikk kan brukes bevisst som virkemi­dler for å skape sanseop­plevelser, for estetikk han­dler om kunnskap vi får gjen­nom sansene. Hva slags kunnskap som dannes han­dler om det enkelte indi­videt og opplevelsen det har. Det synes vi er fan­tastisk, det han­dler ikke om forhånds­de­fin­erte læringsmål for barna men å skape opplevelser og erfaringer.

Estetiske virkemid­del kan gi barna erfaringer som kan bidra til nye og vari­erte uttrykksmåter for hvor­dan noe føles eller oppleves for så å invitere til en følelsesmes­sig respons. Gjen­nom sanse­mo­torikk vil bar­net utvikler forståelse om seg selv og omver­den, det kan bidra til at de får et hel­hetlig bilde av seg selv i forhold til omgivelsene og ver­den rundt.

 

 

 

Pro­jek­tor som skaper estetiske dimensjoner

Jeg har observert barna i en del av disse situ­asjonene. Så langt i utforsk­in­gen har jeg kon­klud­ert med at barna som regel er innom minst tre nivåer i den sanse­mo­toriske opplevelsen når vi har pro­jek­tor i rom­met. Det første er undring, det kan være at bar­net går og tit­ter og undere, hen­ven­der seg til andre barn eller den vok­sne. Dette er litt nytt fra i fjor, da de i større grad gikk rett inn i det som skjedde. Her ser vi en progresjon.

Så kom­mer utforsk­in­gen, barna beveger seg rundt og ser de dig­i­tale bildene og filmene fra ulike vin­kler. De føl­ger etter beveg­elser på veg­gen, gul­vet, møbler eller stof­fene som dekker møbler og/eller kuben. De løfter opp tek­sti­lene og går inn i de rommene som dannes. Så går de ut igjen, de ser seg om på ny før de går inn igjen og benyt­ter omgivelsene på nye måter.

Så kom­mer utforsk­in­gen, barna beveger seg rundt og ser de dig­i­tale bildene og filmene fra ulike vin­kler. De føl­ger etter beveg­elser på veg­gen, gul­vet, møbler eller stof­fene som dekker møbler og/eller kuben. De løfter opp tek­sti­lene og går inn i de rommene som dannes. Så går de ut igjen, de ser seg om på ny før de går inn igjen og benyt­ter omgivelsene på nye måter.

Når slike leke­han­dlinger er blitt til gjen­tatte og forut­sig­bare ruti­ner, har de yng­ste barna skapt sin kul­tur, en tod­dlerkul­tur.  Når tod­dlerene leker han­dler det gjerne om gjen­t­agelser og herming, de kopierer og gjen­tar. De bruker krop­pene sine, finner humor i det fysiske.

Hver gruppe etablerer sin egen kul­tur rundt dette. Barn som er mye sam­men finner hveran­dre i det kjente han­dlingsmøn­steret og det er der vi vok­sne også kan bidra til å bringe inn nye ele­menter slik at de som trenger pro­gresjon får det, men refer­ansene er felles og under­støt­ter fel­lesskapet. Alle skal finne kjente ele­menter men også utfor­dringer som bringer leken videre. Barna utvikles i ulikt tempo, det gjør også deres inn­spill og tilst­ede­værelse i det lek­ende fellesskapet.

 

 

 

Eksem­pel:

Vi fant en larve ute, den skapte begeistring, undring, nys­g­jer­righet men også en viss skep­sis. Noen barn ville holde den, andre ble litt usikre da den beveget på seg. Vi sam­let oss om denne lar­ven ved flere anled­ninger over flere dager. Vi tok bilder av dette. Bildene hengte vi opp, barna samla seg om bildene umid­del­bart. Når nye vok­sne kom inn på avdelin­gen var det flere av barna som øns­ket å vise frem bildene og formi­dle opplevelsene. Hele gruppa fikk felles refer­anser rundt denne larven.

Vi lekte larve, vi beveget oss som larver. Vi teg­net fig­urer og hang opp på veg­gene, barna plukket de ned og viste hveran­dre og kom­mu­nis­erte rundt disse. Vi fant videoer på YouTube om Lille Lar­ven aldri mett, dette var videoer som var laget av større barne­hage­barn. Vi så dem på veg­gen. Barna beveget seg begeistret rundt i rom­met og kom­mu­nis­erte seg i mel­lom rundt videoene, løp ut til bildene og kom tilbake. Vi fant fram andre YouTube videoer med skog­bunn og ulike natur­bak­grun­ner, så brukte vi en tre figur av Lille lar­ven aldri mett og lagde skygge. Ny begeistring, nye run­der ut til bildene og nye dialoger av ver­bal og kropp­slig art.