Se filmer under­veis i inn­legget

Kunst, kultur og kreativitet

Ram­me­pla­nen sier: Opplevelser med kun­st og kul­tur i barne­ha­gen kan legge grunnlag for tilhørighet, deltakelse og eget skapende arbeid. I barne­ha­gen skal bar­na få estetiske erfaringer med kun­st og kul­tur i ulike for­mer og organ­is­ert på måter som gir bar­na anled­ning til utforsk­ing, fordyp­n­ing og pro­gresjon. Veldig enkelt sagt han­dler estetikk om å lære gjen­nom sansene. Sam­spillet mel­lom sansene og beveg­elsesap­pa­ratet er sanse­mo­torikk. Det kan være en rekke ulike aktiviteter og tilret­te­leg­ging som kan bidra til sanse­mo­torikk og/eller estetiske opplevelser, felles for eksem­p­lene i dette inn­legget er at vi har benyt­tet pro­jek­tor som verk­tøy for å skape noe bar­na kan “gå inn i” og oppleve.

Se: Snø i rom­met

Inspi­rasjo­nen til hvor­dan vi bruk­er pro­jek­toren og hva vi pro­jis­er­er har vi fun­net i mange forskjel­lige sam­men­henger. Inspi­rasjon fra da bar­na erfarte våt leire i møte mal­ing, ble en tak­til opplevelse med farg­er i beveg­else. Dette sat­te i gang mange pros­ess­er og vi vok­sne lot oss inspirere til å utforske andre muligheter med farg­er og beveg­else. Vi omskapte rom­met med farg­er i beveg­else på vegg, gulv og møbler med hjelp av pro­jek­tor.

Vi har tatt i bruk appen Star­rig Night. Vi har mini pro­jek­toren ASUS DLP S1. Den kan fly­ttes rundt slik det pass­er oss. Tripo­den er av mer­ket Goril­la Pod, også en flek­si­bel sak som skaper mange muligheter.

Farg­er i beveg­else 

Farg­er i beveg­else med skyggelek 

Vi lek­er med skyg­ger og farg­er i beveg­else

Sanse­mo­torikk- sam­spillet mel­lom sansene og beveg­elsesap­pa­ratet. Sanse­mo­toriske opplevelser og aktiviteter kan være mye forskjel­lig, felles for eksem­p­lene i dette inn­legget er at vi har benyt­tet pro­jek­tor som verk­tøy.

Sansemotorikk

Når bar­net beveg­er øyne eller hode for å se bedre, eller når de får øye på noe og rekker ut hån­den for å få tak i det, så før­er denne beveg­elsen til nye synsin­ntrykk. Dette gjør at bar­net jus­ter­er eller foran­dr­er den motoriske aktiviteten. Dette sam­spillet mel­lom krop­pens motorikk og bar­nets sanser kaller vi sanse­mo­torikk. Bar­nas motorikk er utrolig vik­tig for all læring, små barn er kropp­slige i alt de gjør. De yng­ste barne­hage­bar­na, ett-og toårin­gene kaller vi gjerne tod­dlere. Det betyr den som stab­ber og går. De yng­ste bar­na opplever og erfar­er med krop­pen, evnen til abstrakt tenkn­ing kom­mer etter hvert. Sanselige opplevelser resul­ter­er gjerne umid­del­bart til beveg­elser hos ett-og toårin­gene.

Sansemotorikk og estetiske dimensjoner

Når bar­na er trygge i barne­ha­gen så utforsker bar­net omgivelsene, da løs­riv­er de seg og beveg­er seg med større og større radius. Det er vik­tig for bar­nets motoriske utvikling, evne til å kon­sen­trere seg, og selvfølelse. Dermed er det vik­tig med vari­erende omgivelser og opplevelser. Estetikk kan brukes bevisst som virkemi­dler for å skape sanseop­plevelser, for estetikk han­dler om kunnskap vi får gjen­nom sansene. Hva slags kunnskap som dannes han­dler om det enkelte indi­videt og opplevelsen det har. Det synes vi er fan­tastisk, det han­dler ikke om forhånds­de­fin­erte læringsmål for bar­na men å skape opplevelser og erfaringer.

Estetiske virkemid­del kan gi bar­na erfaringer som kan bidra til nye og vari­erte uttrykksmåter for hvor­dan noe føles eller oppleves for så å invitere til en følelsesmes­sig respons. Gjen­nom sanse­mo­torikk vil bar­net utvikler forståelse om seg selv og omver­den, det kan bidra til at de får et hel­hetlig bilde av seg selv i forhold til omgivelsene og ver­den rundt.

 

 

 

Projektor som skaper estetiske dimensjoner

Jeg har observert bar­na i en del av disse situ­asjonene. Så langt i utforsk­in­gen har jeg kon­klud­ert med at bar­na som regel er innom minst tre nivåer i den sanse­mo­toriske opplevelsen når vi har pro­jek­tor i rom­met. Det første er undring, det kan være at bar­net går og tit­ter og undere, hen­ven­der seg til andre barn eller den vok­sne. Dette er litt nytt fra i fjor, da de i større grad gikk rett inn i det som skjed­de. Her ser vi en pro­gresjon.

Så kom­mer utforsk­in­gen, bar­na beveg­er seg rundt og ser de dig­i­tale bildene og filmene fra ulike vin­kler. De føl­ger etter beveg­elser på veg­gen, gul­vet, møbler eller stof­fene som dekker møbler og/eller kuben. De løfter opp tek­sti­lene og går inn i de rommene som dannes. Så går de ut igjen, de ser seg om på ny før de går inn igjen og benyt­ter omgivelsene på nye måter.

Så kom­mer utforsk­in­gen, bar­na beveg­er seg rundt og ser de dig­i­tale bildene og filmene fra ulike vin­kler. De føl­ger etter beveg­elser på veg­gen, gul­vet, møbler eller stof­fene som dekker møbler og/eller kuben. De løfter opp tek­sti­lene og går inn i de rommene som dannes. Så går de ut igjen, de ser seg om på ny før de går inn igjen og benyt­ter omgivelsene på nye måter.

Når slike leke­han­dlinger er blitt til gjen­tat­te og forut­sig­bare ruti­n­er, har de yng­ste bar­na skapt sin kul­tur, en tod­dlerkul­tur.  Når tod­dlerene lek­er han­dler det gjerne om gjen­t­agelser og herming, de kopier­er og gjen­tar. De bruk­er krop­pene sine, finner humor i det fysiske.

Hver gruppe etablerer sin egen kul­tur rundt dette. Barn som er mye sam­men finner hveran­dre i det kjente han­dlingsmøn­steret og det er der vi vok­sne også kan bidra til å bringe inn nye ele­menter slik at de som trenger pro­gresjon får det, men refer­ansene er felles og under­støt­ter fel­lesskapet. Alle skal finne kjente ele­menter men også utfor­dringer som bringer leken videre. Bar­na utvikles i ulikt tem­po, det gjør også deres inn­spill og tilst­ede­værelse i det lek­ende fel­lesskapet.

 

 

 

Eksempel:

Vi fant en larve ute, den skapte begeistring, undring, nys­g­jer­righet men også en viss skep­sis. Noen barn ville holde den, andre ble litt usikre da den beveg­et på seg. Vi sam­let oss om denne lar­ven ved flere anled­ninger over flere dager. Vi tok bilder av dette. Bildene hengte vi opp, bar­na sam­la seg om bildene umid­del­bart. Når nye vok­sne kom inn på avdelin­gen var det flere av bar­na som øns­ket å vise frem bildene og formi­dle opplevelsene. Hele grup­pa fikk felles refer­anser rundt denne lar­ven.

Vi lek­te larve, vi beveg­et oss som larv­er. Vi teg­net fig­ur­er og hang opp på veg­gene, bar­na plukket de ned og viste hveran­dre og kom­mu­nis­erte rundt disse. Vi fant video­er på YouTube om Lille Lar­ven aldri mett, dette var video­er som var laget av større barne­hage­barn. Vi så dem på veg­gen. Bar­na beveg­et seg begeistret rundt i rom­met og kom­mu­nis­erte seg i mel­lom rundt videoene, løp ut til bildene og kom tilbake. Vi fant fram andre YouTube video­er med skog­bunn og ulike natur­bak­grun­ner, så bruk­te vi en tre fig­ur av Lille lar­ven aldri mett og lagde skygge. Ny begeistring, nye run­der ut til bildene og nye dialoger av ver­bal og kropp­slig art.